Den stille uke og påsken
 
Den stille uke
Den stille uke er uken mellom palmesøndag og påske. Mange kaller den feilaktig påskeuken, som imidlertid er uken fra påskedag til søndagen etter.

Opprinnelig ble hele historien om Jesu død og oppstandelse feiret på én eneste dag, søndagen. Men fra valfartene til Det hellige Land, som begynte på slutten av 300-tallet, er det bevart livfulle vitnesbyrd om hvordan byens nybygde kirker ble brukt til å dramatisere begivenhetene etter hvert som de utspilte seg i løpet av uken.

Allerede på 500-tallet hadde påskefeiringen begynt å forskyve seg i tid, og messene ble feiret tidligere og tidligere på dagen. I Missale Romanum av 1570 ble denne praksisen slått fast som en forskrift, og messefeiring om kvelden og frem til midnatt ble forbudt. Men dette ble endret ved pave Pius XIIs reform av Den stille ukes liturgi i 1955.

Palmesøndag
Palmesøndag innleder den stille uke. Navnet knytter seg til evangeliets fortelling om Jesu inntog i Jerusalem, der han ble mottatt med gledesrop og folk strødde palmegrener foran ham. På 500-tallet hadde de troende i Jerusalem begynt å samles på Oljeberget denne dagen, og etter lesningen av evangeliet gikk de i prosesjon inn i byen. Denne praksisen spredte seg i hele østkirken.

I Spania og Frankrike fikk samtidig de som forberedte seg for dåpen, lære trosbekjennelsen. På 600 og 700-tallet begynte folket først i liten målestokk å dramatisere evangeliets ord om Kristi triumferende inntog i Jerusalem ved å bringe med greiner til kirken ved denne seremonien og ropte Hosianna, selv om det ikke var før på 800-tallet at prosesjoner med palmegrener ble inkorporert i liturgien.

I den pavelige liturgien var prosesjonene temmelig beskjedne, men i selve Roma var det annerledes. Folket samlet seg utenfor byen, og med velsignede palmegreiner gikk de i prosesjon til et kors som var reist for anledningen, og deretter fortsatte de videre inn i byen, hvor messen ble feiret og evangeliet om Kristi lidelse ble lest. Den romerske liturgien anerkjente ikke denne mer overstrømmende formen å feire palmesøndag på før ved pave Pius XIIs reform i 1955. Da ble menigheten for første gang inkludert i prosesjonen, og det ble foreskrevet at velsignelsen skulle skje utenfor kirkebygningen.

Skjærtorsdag
Skjærtorsdag er festdagen til minne om innstiftelsen av nattverden. Dagens navn på norsk kommer av norrønt skíra = rense. I gammel tid ble de som var lyst i bann, offentlig tatt opp igjen i Kirkens samfunn på denne dagen, og det er trolig dette som har gitt dagen dens navn.

På slutten av 300-tallet var det i Jerusalem to messer skjærtorsdag, en for å markere slutten på fasten, og en på Golgata for å feire innstiftelsen av nattverden. I Roma ble messen for å minnes eukaristien innført først på 600-tallet. Det var under den messen at paven, som biskop av Roma, konsekrerte krisma og velsignet oljene for sykesalvingen og eksorsismen. Han vasket også føttene til menneskene i sin husholdning og forsonet de botferdige med Kirken.

Fra slutten av 600-tallet ble det vanlig å ha bare en messe, og i den fantes alle elementene: Slutten på fasten, forsoningen med de botferdige, vasking av føtter, feiring av eukaristien og, i katedraler, konsekrasjonen av krisma. Etter reformen på Tridentinerkonsilet måtte gudstjenesten skje om morgenen. I Missale Romanum av 1570 ble denne praksisen slått fast som en forskrift.

Ved reformen i 1955 ble praksisen med å ha to messer gjeninnført. Oljevigselsmessen skulle feires i katedraler om morgenen. Der vigsler biskopen de hellige oljer for salving av syke og katekumener samt den hellige krisma, og der fornyer også prestene sine ordinasjonsløfter. Messen for Herrens nattverd feires om kvelden. Sakramentet overføres etter messen til eget kapell eller sideskip. Det utstilte sakramentet ble en mye mer diskret del av seremonien, selv om tilbedelse av det ble tillatt frem til midnatt.

Ved vesper skjærtorsdag innledes Påskens hellige triduum (lat. tre-dag), som symboliserer de tre dagene Kristus lå i graven. Triduum varer til og med vesper påskedag.

Langfredag
Langfredag var Jesu lengste dag. På slutten av 300-tallet ble det i Jerusalem feiret en lang gudstjeneste som begynte torsdag kveld. De troende gikk i Kristi fotspor og endte opp på Golgata fredag med tilbedelsen av korset. På 600-tallet var det en lignende feiring i Roma som besto av bibellesning og bønn, i alle fall i den pavelige liturgien. Men i andre romerske kirker ble korset i tillegg tilbedt av de troende, og alle mottok eukaristien, konsekrert dagen før og oppbevart for formålet.

Men fra 1200-tallet var det bare presten som mottok eukaristien, og gudstjenesten fant sted ikke midt på ettermiddagen, men om morgenen. Men ved reformen i 1955 fikk folket igjen tillatelse til å delta i eukaristien, og gudstjenesten ble flyttet til om ettermiddagen eller kvelden, vanligvis ca kl 15. Da feires ikke eukaristien, det innvies ikke brød og vin. Den høytidelige liturgien kan deles i fire deler: Lesningene med lidelseshistorien; de høytidelige forbønnene; hyllesten av korset; og kommunionen.

Fra våkingen ved Den hellige grav oppsto 40-timers-bønnen. Til langfredags fromhet tilhører fortsatt Korsveisandakten. Langfredag ble betraktet som årets viktigste og strengeste bots- og fastedag. Den er fortsatt en dag for faste og abstinens.

Påskeaften
Påskeaften ble opprinnelig markert som en stille dag preget av faste og meditasjon. Men allerede på 500-tallet hadde påskefeiringen begynt å forskyve seg i tid, og vigiliefeiringen ble til en «påskeaftensliturgi». På 800-tallet begynte den ved middagstid, og fra 1300-tallet ble vigilien feiret på forskudd lørdag morgen.

Men fra 1951 tillot pave Pius XII at vigilien ble flyttet til et mer passende tidspunkt, og siden har lørdagen vært uten noen spesiell feiring. Den er Kirkens sørgedag, hvor den står ved Herrens grav. Ingen liturgi feires, alteret er udekket. Som den eneste dag i året mottas ikke Den hellige Kommunion (unntatt ved dødsfare).

Påskedag
Påskedag starter påskenatt med påskevigilien. Opprinnelig fastet man og våket hele natten i forventning om festdagens frembrudd. Augustin kaller påskevigilien for «alle vigiliers mor». I den eldste kristne Kirke begynte man å feire festen for Kristi oppstandelse allerede ved tretiden lørdag ettermiddag, og den varte ofte til på morgenkvisten søndag.

Men etter Tridentinerkonsilet ble vigilien altså feiret på forskudd lørdag morgen. Likevel var det mye i liturgien som minnet om at det egentlig var en nattgudstjeneste, og det lød uvilkårlig noe malplassert å høre det jublende «Halleluja» allerede lørdag morgen. Men i 1955 ble vigilien flyttet til et mer passende tidspunkt. Paven forordnet at oppstandelsen igjen skal feires selve påskenatt, eller påskeaften etter solnedgang.

Vigilien starter utenfor kirken med velsignelsen av påskeilden, som det kommende års påskelys blir tent fra. Det er tent under påsketidens gudstjenester samt ved dåp. Påskelyset er i tillegg til et kors forsynt med årstallet, de greske bokstavene Alfa og Omega samt fem røkelseskorn. De minner om Kristi sårmerker, men også om de krydderiene som var gjort i stand av kvinnene som kom til graven.

Etter prosesjonen inn i kirken synges påskelovsangen «Exultet». Deretter kommer syv lesninger fra Det gamle testamente, en nytestamentlig lesning, det høytidelige Halleluja og lesningen av Evangeliet. Så følger Allehelgenslitaniet. I oldkirken ble nye medlemmer døpt og tatt opp i Kirken påskenatt. I våre dager blir gjerne voksendåp eller opptakelse i Kirken lagt til denne natten. Så stenkes menigheten med vievann, som skal minne de troende om deres dåpspakt.

Påskedag er Kirkens gledesdag. Den feires «med oktav», det vil si at den høytideligholdes inntil den åttende dag (oktavdagen). Påskedag varer i åtte dager («påskeuken»).

 

Av Per Einar Odden. Hentet fra Broen nummer 2/2003.
Kilde: katolsk.no